Hei!

Mitt navn er Marita Stenhaug Johansen. Jeg er straks 40 år og bor i ei lita bygd utenfor Tromsø med min fantastiske lille familie som består av en stykk fabelaktig flott mann og ei lita frøken på 10 år. 

I oktober 2012 fikk jeg diagnosen Multippel Sklerose (MS), og den var ganske hissig de første årene til de fant en medisin som funket for meg. 

Det resulterte i mange attakk og en del plakk i hjernen, som for min del tok fra meg livsgleden, evnen til å stå i arbeid og evnen til noen særlig bevegelse uten store utfordringer i etterkant i form av kraftsvikt, utmattelse og store smerter. 

Det gikk så langt at jeg til slutt satt med rullestol, både manuell og elektrisk, krykker, ståstol til kjøkkenet, dusjkrakk og diverse andre hjelpemidler. 

I 2014 var jeg på et opphold på MS-senteret Hakadal, og ved innkomst kunne jeg gå 395 meter på en 6-minutters gangtest tatt av fysioterapeut. Jeg kunne gjennomføre en 15 minutters økt med nok så lette øvelser, og ble relativt sliten og fikk store smerter av små anstrengelser. 

Under rehabiliteringsoppholdet møtte jeg naturligvis andre MS pasienter, og en av de var ei dame som nesten over nattet mistet evnen helt til å kunne gå og nå satt lenket til rullestol. Dette gjorde så inntrykk på meg at jeg plutselig fikk det veldig travelt med å leve...

Jeg husker jeg satt i senga mi på kveldene under oppholdet og så høyt til meg selv:

"Marita, du kan fortsatt gå!!! Det går ikke så fort, å du kommer ikke til å gå langt, men du kan fortsatt gå!

Selv om det gjør fryktelig vondt, er det ikke farlig, det er bare vondt!!!"

Jeg dro hjem med en CD-plate som kunne minne om trim for eldre, det var tungt nok for meg.

Så begynte jeg å gå... Først til postkassa. Turene ble lengre og lengre... Jeg gikk i 2 år før jeg bestemte meg for å prøve og løpe. Og den dagen jeg løp mine første steg, den er brent inn i minnet mitt! Jeg gikk tur med hunden vår på en travbane i nærheten, og fikk plutselig en trang til å ville løpe. Jeg satt gang og løp noen meter, og det ga meg en følelse av å leve som var så sterk at jeg sto der alene med hunden og strigråt. Den kvelden la jeg meg med et EKTE smil! Etter denne dagen har løping og trening generelt gitt meg en mening med dagene, mestringsfølelse og en enorm livsglede. 

Jeg løp mitt første løp i 2017. Da løp jeg 5 km. Etter det ballet det på seg med 10 km, halvmaraton, sykkelløp... Ja ALT som ga med det ekte smilet :)

Å leve med MS er litt av en berg-og-dal-bane, der man bare må holde seg fast i svingene. Formen er svingende fra dag til dag, men jeg prøver så godt det lar seg gjøre å holde kroppen ved like. Noen ganger har jeg veldig gode treningsperioder, noen ganger ikke. 

Etter å ha levd med denne sykdommen i 9 år så har jeg endelig akseptert at jeg ikke kan gå i krig med MS-monsteret, men heller må jobbe på lag med det. Jeg har slått meg til ro med at jeg må se mulighetene i stedet for hva jeg ikke kan gjøre. 

Det siste året har det vært lite løping, og det fordi venstre side av kroppen dessverre har blitt veldig svak på grunn av MS-monsteret. Jeg har slitt med en del snubling, og det har resultert i at jeg har vært litt redd for å løpe. Heldigvis som jeg sa litt lenger opp, så har jeg lært noe på veien, så da jeg nok en gang ble satt tilbake av MS-monsteret klarte jeg å se muligheter. 

Det siste året har jeg derfor fokusert på styrketrening, gåturer og gjøre så godt jeg kan for å vekke venstresiden til liv igjen. 

Allikevel var det noe som manglet, det var den løpingen som jeg var så glad i.

Jeg hadde et par gamle droppfot-skinner, men følte ikke de ga med nok hjelp under løping. Så jeg strakk ut hendene mine og ba om hjelp, noe jeg er veldig glad for!

Jeg leste meg fram til SaeboStep og tok kontakt med Cypromed.

Nå ha jeg hatt SaeboStep i snart 4 måneder og den har hjulpet meg såpass på vei at jeg nå løper igjen. Jeg har fullført Midnight Sun Maraton mila (10 km) virituelt og løper nå 3 ganger i uken. 

SaeboStep er ekstremt lett å tilpasse og sitter godt på foten. Den kan justeres enkelt etter hvor mye "hjelp" du trenger. 

Jeg føler at SaeboStep har gitt meg løpegleden tilbake! Og har brukt den på fjellturer, og det er en fryd å slippe og snuble seg opp og ned fjellsidene. 

Jeg er utrolig takknemlig for at det finnes hjelpemidler og tenker at så lenge jeg kan stå på mine bein, så skal jeg bruke dem... Med etter uten hjelpemidler. 

Planen fremover er å fortsette å gjøre det som gir meg det ekte smilet, og å aldi gi opp!